Slik havnet Drammen og Omegn Rideklubb på Linnesvollen ~ av Auen Hafskjold

Slik havnet Drammen og Omegn Rideklubb på Linnesvollen

Ca. 1960 ble Drammen Rideklubb, som lå i parken i Drammen, ekspropiert av Drammen kommune. Styret i Drammen Rideklubb bestod den gang, så vidt jeg husker, av Ragnar Kittelsen, formann, John Erik Backe, nestformann, Knut Sundre Knudsen, David Nilsen, Knut Enger, Sverre Kjell Nedberg og meg selv. Prisen ble satt til kr.280 000.. + kr. 40 000.- dersom ridehuset ble bygget innen Drammen by innen 3 år. Ettersom Ridehuset ble bygget i Lier, så ble bystyret, under sterk tvil, enige om ikke å utbetale disse kr. 40.000.

Styret så på flere plasser i Drammen. Travbanen var interessant, men betingelsene til Drammen travbane ble for kravstore til at styret kunne godta det.  Spiraltoppen var styrets største ønske, men kommunen sa bestemt nei. Jeg fikk beskjed om å se om det kunne finnes et sted i Lier som kunne brukes. 

Vi så på Vivelstad mølles beite på andre siden av elven for Vivelstad meieri.  Styret fant det for lite og uveisomt.

En dag jeg holdt på med noe traktorarbeid nede ved bjerkene, ble jeg sittende å se på arealet som nå er stevneplass.  Det hadde vært isdam der for Lier meieri.  Demningen hadde rast sammen, så nå var det 2 bekker som møttes, med en 40 - 50 meter bred rygg i mellom.  Ivar Bjørnstad som tidligere hadde eid området, hadde brukt det til beite for ungdyrene sine. Den gang så det ganske bra ut.  Nå var det gjengrodd og uryddig .  Egentlig var det en skamplett midt i en ellers velstelt bygd.  Jeg begynte å tenke på nåværende eierforhold. Så vidt jeg hadde hørt, tilhørte arealet et legat ( John Rasmussen  Aas og Hustrus Legat) som også eide Linnesvollen.  Buskerud fylkeskommune hadde kjøpt arealet for å makeskifte med det arealet som nå ble bebygget med bygninger til husmorskolen

Legatet var bestyrt av Landbruksdepartementet. Videre hadde Buskerud fylkeskommune bygslet hele Linnesvollen av Legatet.

Jeg fikk med styret i rideklubben ut for å se på arealet.  Alle var enige om at arealet egnet seg til vårt bruk.  Alle var også enige om at vi måtte få med oss Lier kommune.

David Nilsen sa at han hadde hatt en god del med Buskerud fylkeskommune å gjøre, så dersom jeg kunne få med Lier kommune så trodde han at han skulle greie fylkeskommunen. 

Jeg visste at en del medlemmer av Lier Landbrukslag hadde dannet et andelslag og kjøpt 30 – 40 da. skogareal av Martin Lyngås på Tranby.  Arealet var tenkt til stevne og utstillingsplass til erstatning for Lyngåsåsen.

Jeg gikk til styret i andelslaget og spurte om de kunne tenke seg å bli med på å lage en stevne- og utstillingsplass på Linnesvollen  forutsatt at vi fikk være med.  Styret sa seg interessert dersom kommunen ble med, og de fikk erstatning for det arealet de hadde på Tranby.

Jeg gikk til ordfører og rådmann og la saken frem for dem. De sa seg interessert, dersom det ikke kostet kommunen for mye.

Det ble arrangert et møte på Haugestad. Der møtte så godt som alle andelshaverne i skogsarealet på Tranby, samt 2 representanter fra Lier herredstyre.  Jeg var også til stede som bindeledd til Drammen og Omegn Rideklubb, som hadde styremøte i Drammen samtidig.  Så vidt jeg husker, så ble møtet ledet av formann i andelslaget.  Jeg fikk beskjed om å legge frem mine tanker om hvorledes samarbeidet skulle fungere, og hvorledes økonomien var tenkt.  Dette for at man skulle ha noe å diskutere.  Det kom snart frem at andelslaget kunne tenke seg å avhende skogsarealet på Tranby hvis de fikk igjen det de hadde lagt ut, pluss renter.  Kommunens representanter, Thormod Gilje og Peder E. Ravnsborg, ville først vite hva arealet var verdt før de kunne svare om kommunen ville overta arealet. (Tranby 2).  Jeg fortalte at David Nilsen (kjent og aktet entrepenør i Drammen) satt i styremøte i rideklubben i Drammen så jeg kunne spørre han. Jeg gikk på kjøkkenet og lånte telefonen.  Jeg forklarte David Nilsen hvor arealet lå, og spurte hva han mente det var verdt.  Han kom med en pris som var ganske høy..  Da kommunens representanter hørte dette tallet sa de at de ville anbefale kommunestyret å gå med på en avtale med landbrukslaget og rideklubben.

Det ble enighet om at kommunen først måtte bygsle arealet på Linnesvollen av fylket, for deretter å bygsle det til ridehus pluss stall. Kommunen måtte stå som bygsler –( leier)- av området, og parkmessig opparbeide hele arealet.

Det videre samarbeidet ble foreslått omtrent som følger:

• Landbrukslaget skulle ha rett til å bruke hele arealet + ridehuset 3 ganger pr år
• Rideklubben skulle ha rett til å bruke hele arealet 3 helger i året-
• Kommunen skulle ha rett til å bruke ridehuset 3 helger i året + hele arealet når det var ledig.

Et utvalg bestående av en representant fra kommunen (formann) , en fra landbrukslaget samt en fra rideklubben  som skulle ha ansvar for å unngå arrangement-kollisjoner.

Adkomst til området ble, så vidt jeg husker, ikke diskutert.  Noen dager senere ringte rådmann Hassel og spurte om far og jeg kunne møte han og ordfører Riisnes nede ved bjerkene dagen etter.

Vi møttes som avtalt, og etter litt prat om området og bruken av det, spurte Hassel far hvor mye han skulle ha for vei til området.  Far tenkte seg om og svarte: Kommunen kan benytte veien fra Ringeriksveien til bjerkene gratis. Videre kunne kommunen få gratis areal til å lage vei fra bjerkene og frem til området.  Dette forutsatt at kommunen påtok seg å parkmessig opparbeide og vedlikeholde hele området.  På dette tidspunktet hadde Norges Rytterforbund bare ca 500 medlemmer og far hadde ikke noe tro på at noen få ryttere fra Drammen var kompetente til å vedlikeholde hele området.

Opparbeiding av stevneplassen Kommunegartner Daniel Natås fikk i oppdrag å tegne og opparbeide stevneplassen. Natås var forøvrid skolekamerat av meg fra gartnerskolen på Dømmesmoen ved Grimstad.  Kommunen ba om at det søndre dalføret skulle kunne romme en fotballbane (60x100 m.) og ga Natås frie tøyler til å forme resten Landbrukslaget og rideklubben var tilfreds med dette.  En normal fotballbane er høyest på midten og heller svakt mot sidene. I og med at denne fotballbanen var nedsenket ble det amfi, så da fant vi det riktig å la bunnen helle svakt innover. Det ble grøftet veldig godt, spesielt på midten. Vi visste jo ikke at det som regel regnet kraftig når vi hadde ridestevner.  Resultatet ble at vi hadde grøftet for dårlig.

Bruken av området de første årene. Landbrukslaget hadde så vidt jeg husker 1-2 husdyrutstillinger på uteområdet.  Kommunen leide ut stevneplassen mange ganger til hundeutstillinger og andre hundearrangementer. Spartabanen ble ekspropriert til jernbane, så kommunen lot fotballspillerne der trene på utearealet om sommeren, og inne i ridehuset etter ridetimene om vinteren.

Rideklubben arrangerte flere ridestevner på utebanen, blant annet Norgesmesterskap i sprangridning.  Det deltok 3 eller 5 ryttere, som alle måtte ha dispensasjon for å få lov til å starte.  Det ble etterpå diskutert om vinneren skulle ha rett til å kalle seg norgesmester.

3. mai 1966 ble det startet rideskole. Vi hadde lånt hester av Andreas Meland på Austad.  Stort sett dølahester og unghester som var en krysning av døl og fjordhester. Meland tok aldri betalt for lånet, han mente han kunne få mer for hestene når de var innridd.  Til stall hadde vi lånt fjøset til Amund Valle på Lille Valle.

Instruktøren til å begynne med var Ove Jørgensen og Arnt Glende.  Dagen etter rideskolen var annonsert ringte en svensktalende finne og spurte om det var noe han kunne hjelpe til med.  Heldigvis svarte jeg ja.  Holger Stenberg hjalp oss til å begynne med å skrape talle av buken på hestene og ellers pusse dem slik at de så noenlunde ut.

Glende kalte hestene «Tallegriser» da vi fikk dem.

Ikke alle hestene egnet seg som rideskolehester, så de ble skiftet ut med nye.  De nye hestene red Glende inn om formiddagen, slik at vi kunne bruke dem i rideskolen om ettermiddagen

Holger Stenberg overtok etter hvert både undervisningen og ellers det daglige stellet av skolen og hestene.

Sommeren 1966 gikk Stenberg på instruktørkurs i Sverige. Om høsten ordnet vi økonomien slik at Stenberg overtok halvparten av inntektene som betaling for seg og eventuell hjelp han måtte ha.  Den andre halvparten fikk jeg til å betale for høy og kraftfor (havre), hovslager og reparasjon av salene .  Nesten hver lørdag lånte jeg bil av broder Per og reiste rundt i Lier og Røyken og kjøpte høy sammen med Stenberg. Flis hadde vi fra gårdssaga på Grette, eller fra Mjøndalen Cellulose hvor Jon Erik Backe var en av lederne.  Jeg beholdt møkka mot å holde rideskolen med flis. Rideskolen gikk bra, så vi bygde stall til 8-10 hester på spilltau om høsten og vinteren.

Vi startet på bunn, men jeg gikk rundt på stevneplassen i dag under Norway Grand Prix.  Jeg fant at vi er langt fra bunn nå!

Nyere historie kan andre skrive bedre enn meg, så jeg avslutter her.

Flyfoto fra 1963 som viser området før rideanlegget på  ble etablert.

Slik så det ut en stevnedag i 2013

Lier 9. mai 2017.

Hilsen Auen Hafskjold

(Mulig å laste ned herfra)